15 kg oppskårne rabarbrastilker legges i en trebalje eller en stor steinkrukke, ikke i en sink- eller aluminiumsbalje. Sammen med stilkene legges 1½ kg grovt hakkede matrosiner, og 25 l vann helles over massen. Baljen må ikke være mer enn ¾ full, da stilkene eser ut under gjæringen. Den settes til gjæring på et litt varmt sted (kjøkkenet), dekkes med et klede og røres ordentlig opp 1-2 ganger daglig i 14 dager, hvorpå den siles over i en annen balje. 25 nye l kaldt vann helles over den samme masse og behandles på samme måte i 4 dager, hvorpå det siles og blandes med den første avsiling. 14 kg crushed løses godt opp i saften.
Sukkerets beskaffenhet har stor innflytelse på vinen, så stor at forandring av sukker kan gjøre vinen helt ukjennelig. I min gamle oppskrift heter det, at en skal ta halvparten av den gammeldagse, brune Havana og halvparten farin, men crushed alene gir en god vin.
Vinen farges med karamellsukker, da rabarbrasaftens egen farge er temmelig blass. ½ kg farin røres i en stekepanne over varmen til det er pent brunt, tilsettes ½ l kokende vann, samt saften og det hele siles gjennom en flanellspose ned på ankeret. Ankerets beskaffenhet er også av største betydning. Det bør være et konjakk- eller sherryanker, og må aldri nyttes til annet enn lys vin. Har ankeret stått unyttet en tid, må det først settes i sodatrekk, derpå fylles med kokende enebærlåg og til slutt skylles i flere rene vann.
En trekran (metallkran kan sette smak) bør en sette inn nederst i ankeret, mens det ennå er tomt. Den må slås godt i, så den ikke lekker. Kran har en i fra begynnelsen, for at en til enhver tid kan kontrollere vinen og ikke behøver å forstyrre den når en skal til med tappingen. 20 g hvit gelatin (10 plater) legges i kaldt vann ½ time, løses opp i 1 dl kokende vann, og helles avkjølt ned på ankeret sammen med 3 håndfulle godt støtt appelsinskall.
Ankeret legges på et lunt sted, en klut legges over spunshullet, og en rører godt rundt hver dag med en ren stokk; dette gjøres for å påskynde gjæringen. Ved gjæring går sukkeret over til sprit; derfor vil en legge merke til at vinen blir sterkere for ver dag, men mindre søt. Når den meste sus på ankeret, etter ca. 3 ukers forløp, begynner å gi seg, og en bare hører en svak hvisken, kan en fylle ankeret med vann, så det blir nesten fullt. Spunset slås godt i og lakkes ovenpå, så det blir helt tett. Virker luften for lenge på vinen, blir den sur. Nå legges ankeret ned i kjelleren og ligger urørt til henimot jul. Da bør en tappe et glass for å se hvordan vinen arter seg.
Er den nå ganske klar, passe søt og sterk, kan den tappes straks, men er den blakket, uklar og for lite søt, bør en ta spunset ut, tappe all den noenlunde klare saft av, ta bermen fra og skylle ankeret rent. 2-2½ kg sukker løses nå opp i vinen, som atter fylles på ankeret, og synes en vinen er for sterk, fylles samtidig et par liter vann på. Vinen gjærer nå opp på nytt og blir hurtig klar. Etter en måneds forløp er den klar.
Denne omgjæring er nokså omstendelig, men lønner seg absolutt, da vinen liksom blir finere og edlere for hver gang. Den er ikke holdbar; la den ikke bli mer enn 2-3 år på flaskene. Den vinner ikke som annen vin ved å bli gammel. Bør serveres helt kald.